I de senere år har Gene Simmons skrevet bøker, gitt lange foredrag og hatt sin tv-serie hvor han viser seg som en selvsikker, reflektert og businesskompetent person.

Egenskaper ved seg selv som var godt gjemte på 1970, 1980 og 1990-tallet. I mine Kiss-besatte dager var Gene den skremmende blodspyttende demonen som også spilte bass, og som sang på Calling Dr. Love, God of Thunder og Christine Sixteen.

Gene hadde verdens lengste tunge og damene likte visst dette svært godt. Hvem trodde på den tiden at Gene var avholdsmann, ikke røyker, og likte best å telle godt etter i kassa når konsertene var over.


Paul Stanley var den snille og pene som alle jentene likte, og som nevnt var Ace mannen for oss som identifiserte oss med den sjenerte gode sologitaristen. Den som ønsket å være trommeslager Peter Criss i Kiss-bandet mistenkte jeg for ikke helt å ta Kiss-bandet på alvor. Og da var det greit at de satt bak, og ikke forstyrret oss som levde oss inn i mytologien foran på scenen.


Spørsmålet er hvordan Kiss kom på å enkode uttrykket sitt slik at fansen rundt om i verden dekodet det på denne måten? Det hele startet 9 februar 1964.

Da satt den 15-årige Gene Klein og så på Ed Sullivan show. The Beatles skulle for første gang opptre på amerikansk tv, og de hadde nettopp toppet hitlistene i USA med «I Want to Hold Your Hand». Det var en forventlingsfylt Gene som i likhet med ca. 73 millioner andre seere var vitne til en historisk begivenhet og starten på den virkelige massive delen av Beatlemania som rullet  over verden. For en innesluttet 15-åring som ikke følte seg som en del av de kule gutta var denne tv-opptreden en vekker. Dersom Gene fikk startet et band ville jentene helt sikkert skrike og begjære ham også. Gene formulerer denne erkjennelsen slik i sine memoarer Kiss and make-up:


“My first thoughts about pop music were born that night, and they were simple thoughts: If I go and start a band, maybe the girls will scream for me.”


Den kvelden oppdaget Gene Klein også et annet viktig aspekt ved et bands posisjoneringsstrategi, som består i det relasjonelle. Hans mor mente The Beatles var litt rare med sine frisyrer, og håret var for langt. Gene likte følelsen av at her hadde han noe for seg selv, noe som moren ikke helt forstod. I boken Kiss Behind the Mask fra 1979 forteller Gene hva han gjorde 9 februar 1964: "So right after the show was over, I went to the bathroom and combed my hair to the front. I distinctly remember that my mother reacted badly to it."


I 1973 lanserte KISS seg som band etter modell fra The Beatles i sin Beatlemania-fase. Men enda raskere, enda mer dramaturgisk, «something that looked like the Beatles on steroids» som Simmons formulerer det i sine memoarer.


Paradoksalt nok er Kiss’ aller største hit en rolig ballade med strykere i bakgrunnen, mye likt Beatleslåta Yesterday. I utgangspunktet er strykere et forbudt område å bevege seg i for et hardrockband. Men fordi The Beatles hadde gjort det med Yesterday aksepterte Gene at produsenten Bob Ezrin la på strykere under innspillingen av Beth.


Et band kan altså bli ekstra godt likt av ungdommen ved samtidig å skremme foreldrene på grunn av sin fremtoning. Sett i ettertid er det utrolig at The Beatles fremstod som langhårete i 1964.


Like vanskelig er det i dag å se hvor farlig Kiss-konseptet fremstod i 1979. Hadde det ikke vært for Gene Simmons observante forståelse av, og modellering etter The Beatles, ville nok ikke Kiss blitt den suksessen de ble. Hvordan ville min ungdom ha vært da?

Kanskje ville The Golden Greatest Hits gjort jobben?

Født i tyrens tegn

Bursdag: 1 mai

Skole: Handelshøyskolen BI

Hovedfag: Markedsføring, kommunikasjonsstrategi

Favorittfarge: Blå

Favorittbok: Atlas Shrugged

Favorittfilm: The Wire

Favorittmat: Japansk

Favorittsitat:

Det du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt.


Fotoalbum fra Liverpool



Sam Leach

Mars 2011


Magical Mystery Tour

Mars 2011


På Cavern og andre steder

Mars 2011



 

Dag Inge på The Beatles Story i Liverpool

Kiss og The Beatles-modellering